Mange innkast?

Det høye antallet innkast i det intense oppgjøret mellom Canada og Sør-Afrika kan i stor grad forklares av lagenes taktiske disposisjoner og det ekstreme fysiske presset ute på banen. For det første har Canadas landslagstrener, Jesse Marsch, preget laget med en filosofi som baserer seg på ekstremt aggressivt press i lengderetningen. Canada ønsker å stresse Sør-Afrika fra første sekund, særlig i sidekorridorene. Når de canadiske vingspillerne og backene presser Sør-Afrikas oppbyggende spill høyt i banen, har de sørafrikanske forsvarerne ekstremt liten tid med ballen. Dette tvinger dem ofte til å klarere ballen panisk ut over sidelinjen for å unngå farlige brudd i farlig sone, noe som hyppig genererer innkast høyt i banen for Canada.

For det andre spilles mye av angrepsfotballen til begge lag nettopp langs flankene. Canada utnytter tempoet til sine offensive backer og kanter, mens Sør-Afrika ofte forsøker å kontre hurtig via sine vingspillere. Når spillet sentreres så tett opp mot sidelinjene, øker den statistiske sjansen for upresise pasninger, mislykkede driblinger og tette taklinger som sender ballen ut av spill. Midtbanespillere som Teboho Mokoena må ofte skyve ut i sidekorridoren for å blokkere pasningsveier, noe som resulterer i fysiske dueller der ballen sparkes ut til innkast for å samle det defensive laget.

Til slutt spiller kampens enorme “vinn eller forsvinn”-betydning i VMs utslagsrunde en mental rolle. Risikoen for å gjøre feil sentralt i banen er så fatal at begge lags forsvarere velger det sikreste alternativet fremfor det mest spillbare. Fremfor å ta sjansen på en vanskelig pasning innover i banen under hardt press, velger spillerne konsekvent å klarere kontrollert ut til innkast for å la laget etablere seg defensivt. Kombinasjonen av Canadas aggressive press, vingspillet langs linjene og spillernes risikominimering skaper dermed en kamprytmikk preget av stadige avbrudd og et uvanlig høyt antall innkast.

Over 37.5 innkast til 1.83 hos Scored spilles med 3 units