2011 er året der Djokovic har briljert med sin dominans, men det er også et år der tidligere topp 10-spillere gjennom en årrekke nå faller sammen som en kortstokk.

Spillerne jeg først og fremst tenker på er Andy Roddick og Nikolay Davydenko. Begge har ligget stabilt inne blant verdens 10 beste spillere i en mannsalder.

Bortsett fra noen få uker i 2006 og 2010 har Roddick vært topp 10 i verden siden slutten av 2002-sesongen og frem til inneværende sesong. Han er vel, så vidt jeg vet, den eneste foruten Federer (av dagens aktive spillere) som har avsluttet sesongen som en topp 10-spiller hele 9 sesonger på rad (2002-2010).

Den andre spilleren jeg tenker på er altså Davydenko. I 2005 var han ranket topp 10 for første gang i karrieren og han var faktisk topp 7 i verden fra juni 05 mars 09, noe som vitner om fantastisk bra stabilitet på svært høyt nivå. Ja, han er av spillerne som ofte har spilt 80-100 kamper i året, men toppnivået har likevel vært fantastisk ikke minst noe han viste da han vant ATP-sluttspillet i 2009. Han var topp 10 i verden frem til oktober 2010, da motgangen for alvor traff ham midt i trynet.

For å begynne med sistnevnte spiller han fortsatt på gammel suksessoppskrift, det vil si et vanvittig aggressivt spill fra grunnlinjen. Jeg legger ved et lite utdrag av en spilleranalyse jeg tidligere har skrevet om Davydenko;

Han er veldig flink til å ta ballen ekstremt tidlig i oppspretten og han forflytter seg mesterlig rundt på banen med et glimrende fotarbeid og en hurtighet svært få spillere kan vise til. Hans tidlige treffpunkt i slagutførelsen genererer stor kraft og ved at han også spiller såpass flatt har han en egen evne til å sette dype slag med god lengde ofte helt utagbart for motstanderen. Nettopp god lengde i slagene er noe motstanderne til Davydenko må klare å opprettholde. Så fort de misser på lengden, er Davydenko der med en gang og hamrer inn vinnere fra de fleste vinkler på banen.

Russeren spiller fortsatt på gammel suksessoppskrift, men hans ekstremt lave sikkerhetsmargin fra grunnlinjen gjør ham svært sårbar og etter at motgangen traff ham i fjor høst hagler det nå med enkle og upressede feil fra grunnlinjen. I tillegg har serven hans tapt seg stort det siste året. Mye av futten er borte og selv hans eminente returspill hjelper lite når han får så lite gratis i egen serve.

Jeg har sett ham mot Djokovic og Fish nylig. Mot Djoko viste han gammel storhet i starten og ledet faktisk *41, men så var det bråstopp og han tapte til slutt 57 16. Mot Fish tapte han 06 26 og kroppsspråket hans alene var nok til å vippe ham av pinnen. Det haglet med upressede feil og det er tydelig at Davy virkelig sliter med selvtilliten om dagen. Med en så marginal spillestil spørs det om han noen gang kommer tilbake til gammel storhet igjen. Veldig mye sitter i hodet og russeren har nå havnet i en skikkelig blindgate det kan bli vanskelig å komme seg ut av.

Når det gjelder Andy Roddick vet jeg egentlig ikke hva som har skjedd, annet enn at alderen ser ut til å ha tatt ham igjen. Jeg trodde trenerskiftet til Larry Stefanki skulle gi ham et løft, men det har i stedet endt med svært skuffende resultater der kurven går i stadig feil retning. Han er ikke like giftig i verken serve- eller grunnlinjespill lenger og spesielt førstnevnte har blitt enklere for returspilleren å lese.

Roddick har vært en del skadet de siste årene og nærmer seg 30 år. En alder som for mange betyr en nedadgående kurve og det man kaller sluttfasen av tenniskarrieren. Man har selvsagt unntak, men ser man på utviklingen til Roddick etter Wimbledon-finalen i 2009 aner jeg at det nå går mot slutten. Mardy Fish har tatt over som eneren i amerikansk tennis og bakfra har de et talent som Donald Young på full fart fremover. Ser vi en æra som nærmer seg slutten eller klarer Andy Roddick å slå tilbake?

I skrivende stund skal han møte David Ferrer i 4.runde av US.Open, så mulig jeg bommer på timingen med denne bloggen. Roddick har vist bedring i spillet, men jeg tror likevel han taper for Ferrer og sånn sett går han en sesong uten å komme seg til kvartfinalen i en eneste Grand Slam noe som ikke kan karakteriseres som annet enn fiasko for Roddick sin del.

For å avslutte med nok en spiller som faller innunder tittelen Falne stjerner kan jeg ta med David Nalbandian. Jeg ser på argentineren som en av de beste spillerne som aldri har vunnet en Grand Slam, men de siste årene har det gått stadig lenger mellom hver gang han viser seg fra sin aller beste side. Toppnivået er godt nok til å slå hvem som helst i verden, men skader må ta mye av skylden for at han aldri har nådd helt frem ved de største anledningene. Når han i tillegg mangler litt på treningsviljen og ikke alltid fremstår 100% matchfit blir det vanskelig. Veldig synd, for når han får ut sitt beste spiller han tennis ut av en annen verden og backhanden hans er ren nytelse å se på når den fungerer.

Rankingposisjonene til de nevnte spillere er per dags dato;

Roddick: 21
Davydenko: 39
Nalbandian: 76

Stigis